12. juli
Det var deilig å våkne opp til spredt skydekke og litt kjøligere vær. Mot øst var det mørkere skyer og muligens regn. Likevel var det såppas varmt at vi startet dagen med shorts og tskjorte. Et problem er at vi har litt lite mat, vi er derfor helt nødt til å nå Sørli på fredag. Det er lite nøtter, sjokolade og kjeks igjen, vi er helt tomme for olje og har akuratt nok med frysetørka Turmat og müsli. Vi tipper det er mellom 2000 og 2500 kalorier per person, men når man skal gå 2 x 25km blir det litt lite.
Målet for dagen er å nå grusveien ved Berglisætra ca 25km å gå. Ruta vi velger er å gå ned fra Søre Gauptjønnaksla i nordøstlig retning slik at vi kommer på nordsiden av vannet Gierkerejaevrie. Derfra kan vi gå opp i høyden mot Finnhuva og holde høyden hele veien over til Lurusneisa og Lakavasshatten, for deretter å gå ned til Lakavatnet og Lakavasshytta. Derfra kan vi følge umerka sti til grusveien.
Nede ved Gierkerejaevrie var kleggen ganske intens, Susanne fikk helt fnatt og ble litt psyka ut. I tillegg var det vanskelig å navigere gjennom kratt, myr og steinur. Da vi endelig hadde kommet oss opp i høyden tok vi en liten pause, rasjonen var en stripe sjokolade og en neve nøtter. Energien økte og det var fint å komme seg opp i høyden igjen. Oppe mellom Finnhuva, Lurusneisa og Lakavasshatten var det et slags platå, her var det lettgått og veldig fint. Utsikten strakte seg først mot vest også langt mot øst.
Vi ble sittende å spise lunsj i lia ved foten av Lakavasshatten, her hadde vi utsikt øst mot Berglia. Skyene mot øst var nå svarte og det var noen skikkelig regnbyger i horisonten. Det lynet og tordnet, og det var litt av ett show å se på. Der vi satt, regnet det ikke og vi fikk spist og slappet av en times tid. Det var også dekning her oppe, dermed fikk vi med oss en liten bit av Monsen minutt for minutt.
Etter lunsj holdt vi høyden på ca 800 moh ved foten av Lakavasshatten slik at vi kunne følge ryggen ned mot Lurudalsbekken og Lakavatnet. Nede ved vannet kom det en skikkelig regnbyge, sist vi hadde så mye regn var starten av turen. Egentlig var det litt digg, selv om vi ble gjennombløte på beina. Vi gadd nemlig ikke å bytte til regnbukse. Regnet varte en drøy time og da vi var kommet til Lakavasshytta skinte sola igjen. Dette førte til en enorm klekking av knott og annet utyske, så vi rakk bare såvidt å si hei til svenskene på hytta før vi gikk ned til stranden for å få i oss litt mer energi. Her blåste det såppas at knotten holdt seg unna.
På kartet står det at stien bare går fra grusveien og opp til vannet, men stien går faktisk helt bort til hytta. Vi fulgte derfor stien helt ned til grusveien. Her var det lagt både planker, Stein og netting til å gå på. Nettingen var et par meter bred og det fungerte ganske bra, vi har ikke sett noe lignende før. Vel nede ved grusveien møtte vi et par på vår alder, de hadde sagt opp jobben og skulle kjøre Norge på langs. På veien skulle de innom flere nasjonalparker, hele turen var planlagt til 2-3 månder. På vei hjem skulle de kjøre gjennom Finland, her skulle de padle kano. Det som var litt merkelig var at de ikke hadde kart, men de fikk tatt noen bilder av vårt. Det er absolutt ikke anbefalt å gå i dette terrenget uten kart, det er ikke en eneste merket sti bortsett fra stien opp til vannet.
Teltplassen for kvelden ble lagt ovenfor et bittelite grustak rett ved Sæterbekken. Her svermet knotten noe helt infernlaskt, så vi slo opp teltet i en fei og fikk kommet oss inn. Deretter ble vi sittende å klaske knott i innerteltet en god stund før vi lagde mat og krøp i soveposen.
Selv om det varmt varmt på starten av dagen, bar Mons kløven sin i dag
Mons ser etter reinsdyr. Utsikt mot vest
Lunsj og utsikt mot uvær i øst
Deilig å strekke på beina
Susanne på vei ned ryggen til Lakavasshatten og Lakavatnet
0 kommentarer