Dag 125 – Isdalen – Norge på langs 2018

1. september

Etter frokost pakket vi sammen sakene og var klare til å gå, men det var ikke så lett. Vi måtte jo hilse på i alle fall noen av de 80 hundene på Lodgen. Det var også 7 valper som vi fikk lov å hilse på, de var rundt en uke gamle og hadde enda ikke åpnet øynene. De andre gjestene skulle på en 5 dagers tur der reinsdyrene skulle bære mesteparten av utstyret. Vi gikk før de ble kløvet opp, men det så ut til å de fikk en tung bør. Da vi skulle betale fikk vi oss en hyggelig overraskelse. Siden vi gikk Norge på langs fikk vi halv pris og betalte bare 500 kroner for overnattingen!

Vi gikk avsted på traktorveien ved siden av Lodgen, sola skinte og det var varmt. Det var en flott bru over elva og nye fine skilt til blant annet Isdalen hvor vi skulle gå. Stien var ganske tråkket i stykker av reinsdyr, men det var tørt og fint så det gikk greit. Da vi kom til stedet der stien skulle ha gått oppover mot Bonnesskaret gikk stien rett frem. Heldigvis var det bart og fint å gå oppover selv uten sti, men veldig bratt. Vi fikk en flott utsikt nedover Budalen og hadde det riktig så fint. Oppe ved det første vannet fant vi en trimkasse, men ingen merket sti, en og annen gammel varde var alt vi kunne se. Det var enkelt å navigere og kjempe fint oppe i skaret, men da vi skulle ned i Isdalen var det bratt. Vi kronglet oss ned der hvor stien i følge gpsen skulle være. Det ble brattere og brattere og til slutt var vi nede hvor vi krysset elva.

Vel nede i Isdalen forsøkte vi å finne en sti, to varder med gammel maling var alt vi fant. Det ble et mareritt å komme seg nedover dalen. Det er bratt og skrått nesten over alt og istedet for å nyte den flotte dalen ble vi nødt til å krongle oss igjennom buskas og breiner. Et godt stykke nedi dalen fant Susanne noen mikroskopiske røde merker på trærne og en ganske utydelig sti. Stien var merket veldig tett med små røde prikker omtrent på størrelse på 20 kroninger.

Etter en liten stund på den merka stien fant vi ut at det var på tide å slå leir. Nede ved Sekken deler elva seg i to og danner en øy hvor vi fant en flat fin plass til teltet. Her har det også vært en gammel seter en gang i tida, setervollen var imidlertid helt grodd igjen. Vi spiste og slappet av i teltet og sovnet etterhvert til lyden av regn på duken.