Dag 51 – Stekende sol, regn, storm, hagl og en ødelagt teltstang

19. juni

Vi kunne ikke komme oss raskt nok ut av teltet i dag tidlig, solen stekte og vi ble kokt. Dermed klarte vi å stå opp ganske tidlig, og vi var på farten kl 10:00. Fra campingen gikk det bratt oppover på grusvei helt opp til Øygardssætre, omtrent 600 høydemeter ble klatret i solteika. Deretter gikk vi inn i den vestre delen av Rondane, her var terrenget lettgått med en slak motbakke. Hele dette området var i grunn veldig fint med slake runde fjell og skiller seg veldig fra rondemassivet med sine steinete høye topper.

Lunsjen ble spist halveis i le nede ved en liten bekk. Det blåste ganske friskt, og selv om sola tittet frem bak noen skyer var det kjølig. Midt under lunsjen fikk vi besøk av en liten flokk med sauer. Mons la seg helt flat ned på bakken i ett tafatt forsøk på å gjemme seg. Sauene var veldig nysgjerrig på oss og kom faktisk veldig nærme. Med ett hylte Mons til, og sauene løp 15-20 meter unna oss igjen. De var ikke redd hverken mennesker eller hunder. Mons ble sittende å stirre på sauene resten av lunsjen.

Rett etter lunsj begynte Mons å trekke skikkelig i halsbåndet, langt fremme fikk vi så øye på en hjort. Det at Eurasierere ikke skal ha jaktinstinkt er bare tull, den vi har jakter alt mulig som rører på seg. Vi gikk videre opp til Langtjønnet, her blåste det ikke noe særlig så vi tenkte at vi fint kunne fortsette over Hornsjøhøe og ned på baksiden. På veien opp mot 1400 moh regnet det lett og det var noen mørke skyer mot nordvest. Vel oppe på fjellet dro vinden på noe skikkelig. Værmeldingen sa at det skulle være opp mot full storm i høyfjellet, men det var ikke meldt så mye vind på Hornsjøhøe «kun» 16m/s. Dette må nok være feil, det blåste sikkert nærmere 20 eller mer tipper vi. Heldigvis gikk vi med vinden i ryggen så det gikk egentlig veldig greit. Etter en liten stund begynte haggelbygene å piske oss på lårene. Susanne går med en veldig tynn og lett bukse og merket godt haglene som suste inn på baksiden av lårene.

På vei ned fra fjellet hadde vi tenkt å legge oss i le av Storrvassberget. Teltet ble ankret fast i Anders sin sekk og vi fikk tredd i alle stengene mens vi forsøkte å holde alt langs bakken. Dette gikk egentlig greit og vi var klare til å reise teltet. Det ble ett opphold i vinden og vi fikk satt i nesten alle pluggene da det dro på med en skikkelig vindkule. Vi sto og holdt i teltet på hver vår side, men skjønte raskt at dette var sjanseløst. Vi var nødt til å finne en plass som lå mer i le. Da vi dro ut stengene så vi at det ene leddet på den lengste midterste stangen hadde fått skikkelig juling. Stangleddet var helt bøyd! Pokker heller tenkte vi, men heldigvis hadde vi ett ekstra ledd i repkittet til teltet.

Vi var som sagt nødt til å finne en leirplass i le, derfor valgte vi å gå grusveien ned mot Haverdalsseter. Denne hytta ligger på drøyt 1050moh, og tregrensa går akuratt her. Hytta er forresten stengt, så vi kunne ikke regne med at vi kunne sove der. På vei ned i terrenget blåste det skikkelig, så mye at man må ta noen steg hit og dit for å holde balansen. Vi var litt i tvil om vi kunne finne en leirplass i det hele tatt, men rundt en liten sving og bratt ned en svær voll fant vi kanskje den eneste plassen i området som var relativt flat og som lå godt i le. Stangleddet ble bytta ut og teltet ble reist uten nevneverdige problemer. Nå var det virkelig deilig å krype ned i posen og strekke seg ut. Planen i dag var å gå 25km, en bra distanse for oss. På grunn av problemet med teltet og vinden endte vi på 30km. I tillegg må vi gå lengre i morgen, fordi vi gikk ned i terrenget i dag.

Mørke skyer rundt oss

Fjellet vi gikk rundt i går

Lunsj kos

Sau!

Ett stk bøyd teltstang

Leddet som ble bøyd

Varmet opp leddet på primusen og fikk bøyd det litt tilbake

Teltplassen